«En stemme for de stemmeløse»
Synger Sigvart Dagsland, høyt og kraftfullt, med den fantastiske vokalen sin. Ja, og dette om å være en stemme for de stemmeløse må jeg dykke ned i sammen med deg. Derfor vil jeg dele et eksempel på hvordan vi i det daglige kan hjelpe våre barn i mylderet av klokke, krav og kaos. Hvordan vi kan hjelpe dem å finne stemmen sin. Jeg satt nylig og leste gjennom skoleavisen til min datter. Avisen var fra det siste året på ungdomsskolen, altså før sommeren 2022, og elevene skulle oppsummere sine framtidsplaner.
Ungdommens framtidsplaner var til å gråte blod av
Helt klart overrepresentert: de skulle bli styrtrike og berømte, om det var aksjer eller annet av ymse salgsindustrier, spilte ikke så stor rolle. Målet var klart. Ikke veien. Da jeg bemerket dette for Mathilde, ble hun ganske sjokkert. «Er det sant», sa hun. «Ja, se her», sa jeg. Vi var stumme en stund. Ettertenksomme. Takknemlige. Fordi: Mathilde var veldig heldig og fikk et kall som 4 åring om at hun skulle bli veterinær og har ikke veket et sekund, selv om hun i perioder har vært sliten av all støyen av valg og forfengelighet.
All denne støyen som tildekker veien de egentlig er ment for. For tenker du særlig over at det du dypest sett ønsker å gjøre, er hva du er naturlig dyktig i? Ment for? I periodene Mathilde – med rette – har vært preget, har vi passet på å prate ordentlig sammen. Jeg har spurt henne regelmessig om hennes dypeste lengsler. Da har hun svart: «Frihet til å gjøre det jeg brenner for, ikke det fangenskapet jeg blir presset til gjennom skolen hver eneste dag.» Da svarer jeg av egenerfaring: «hold fast i den lengselen, ta steg for steg med fokus på kallet ditt. Plutselig fyller du dagene med det du brenner aller mest for, og dette er frihet.» Da kan vi puste ut begge to, for Mathilde vet det er sant. Hun ser på meg. Jeg vet det er sant. Jeg lever ut lengslene mine (altså kallene) – hver dag.
Mathilde er som sagt heldig. Helt klart. Har helt andre kort på handa enn mange andre barn i denne verden. Hun har tilstedeværelse og trygghet rundt seg. Likevel er det så uendelig mye mer vi kan gjøre for ungdommen vår: Å sette av tiden til dialogene som treffer det fundamentale i oss. Det som blusser opp ilden i sjelen. Som hjelper til i mylderet av overfladiskhet og villfarelse.
Jeg var en gang et barn som var fanget av kaos – jeg var stemmeløs
Kaoset herjer tidvis fortsatt i meg, men nå lever jeg likevel inderlig godt med meg selv og de rundt meg. Jeg anvender smerten som superkrefter. Kreftene som viser ny innsikt. Innsikten som bidrar til noe fruktbart for andre mennesker. Er dette å ha oppnådd suksess? Mange jeg har spurt, hevder det. Fordi det mest utenkelige har vært gjort mot meg. Fordi jeg var kastet rundt i barnevern og fosterfamilier fra jeg var tre år gammel. Fordi jeg i dag er så til de grader jordet i min integritet, mine kall og min samvittighet. Jeg er lysvåken, og Gud skal vite jeg var i dyp dvale.
Så … hva er egentlig suksess?
I dag – kontra før mine erkjennelser – betrakter jeg min suksess som ringvirkninger av livsomveltende valg. Valg med konkrete handlinger som har kommet som åpenbaringer. Åpenbaringer? Mistet jeg deg nå? Idet man begynner å snakke om åpenbaringer faller mange av lasset. Det er i grunnen veldig merkelig, for aldri har mennesket vært mer våkne i forhold til det å søke etter noe med mer dybde. Det er ikke rart.
Vi DRUKNER i overfladiske temaer, nyheter, musikk, filmer, samtaler, valg, relasjoner – selv tankemønsteret vårt blir overfladisk
Mennesket er rett og slett utsultet på å finne sin egen mening med livet. Det er verken svakt eller rart at man går seg vill i jungelen av overfladiskhet, men det er dårlig gjort mot oss selv og andre å velge å forbli der inne når vi har begynt å se veien ut av det giftige egoet. Egoet som bedøver samvittigheten for alt og alle som er livsviktige for oss. Litt av et paradoks? Det er altså enklere å ramle rundt i destruktive handlingsmønstre enn å ta seg hjem. Hjem i seg selv. Der hvor vi er ment å være. Der hvor vi blir inspirerte til å gå til kjerna av hva som skal til for å skape en mindre skjevhet. Hvor vi blir tvunget til å se maktskjevheter og ubalanse i indre og ytre kretser. Der vi får fokus nok til å se andre enn oss selv, som for eksempel barna, naturen og dyrene. Som gjør at vi våger å se så lenge på realitetene, vårt ansvar, vår skyld – at rettferdighetssansen og samvittigheten vekkes med et urkraft-brøl inni oss: HVA er det vi holder på med?
Fastgrodde mønstre er litt av en bedrager
Vi ser ikke før det eskalerer i krangler og kriser. Så kan vi ane konturene av skadene våre. Vi skammer oss. Blir redde. Tenker vi burde vært ferdige med det der nå, og så fortrenger vi igjen. Det er så synd for disse sårene er et skarpt kompass for deg selv og andre. Ved å anvende visdommen fra de såreste opplevelsene, kan du selv og andre bli sett og hørt ordentlig for, muligens, første gang.
Neste gang dette skjer, stopp opp i denne innsikten av skadene du ble påført. Dette som utløser et raseri i deg, en uendelig smerte, en redsel. Pust. Lytt. Det er ikke farlig. Det er så mange ressurser som ligger klar til å bli brukt. Vi må starte med å gå inn i vårt dypeste. Igjen og igjen. I stillheten som dirrer. Det krever alt av oss! Bli der til tross for hvor vondt det gjør. Lytt enda nøyere. Da kommer til slutt innsikten om hva de vonde opplevelsene gav deg av superkrefter for å oppnå noe du ellers ikke ville klart.
Og så kommer enda en erkjennelse, og enda en: Få av oss ble egentlig ordentlig hørt og sett. Få av oss slapp unna noen skikkelig såre erfaringer. Det er bare ulike grader av hvor langt det går og hva vi gjør med dem, og det er fantastisk at vi kan gjenkjenne oss i de aller fleste – likevel? Det gir håp! Masse, masse håp. Og det trenger vi jammen meg.
God jul og god klem fra meg <3
Nina Lian Brandt, Religion og Samfunnsviter. Daglig leder i Prosjekt M AS