Det river som ørneklør i brystet å gå til kjernen av tematikken, og denne publiseringen har jeg faktisk gruet meg til, men det er dessverre (!) høyst nødvendig. Forrige søndag skreiv jeg om å være en stemme for de stemmeløse og her kommer Vol. 2.
Rett på sak: Jeg har sett alt for mange eksempler på besettelsen av omsetning, vinne anbud, å beholde oppdrag – no matter what. Fullstendig har de mistet av syne de stemmeløse. Konsekvensen er så brutal den kan få blitt: De stemmeløse blir i tillegg usynlige. Det snakkes høyt om omsorg, men man møter de ikke der de er. Man møter de der det forventes at de skal være. Ja, selvsagt og oppriktig: Vi er jo så rause at vi garantert ønsker rusfrihet, meningsfulle dager og dempede traumer, men vi tar ikke tak i røttene. Ugresset får vokse seg så høyt at man overser klare tegn på risiko for overdoser og selvmord. Tro meg, jeg vet:
Vi bruker enorme ressurser på tiltak som likevel ender opp så tragisk som det går an. Mange helsefagarbeidere, terapeuter, selv ledere vet ikke en gang hvordan og når man kan anvende «øyeblikkelig hjelp». (https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/helsepersonelloven-med-kommentarer/krav-til-helsepersonells-yrkesutovelse/-7.oyeblikkelig-hjelp)
Hadde dere bare visst hvor mye jeg har terpet på dette- og risikoanalyser oppigjennom, uten at det har blitt en naturlig del av opplæring og kompetanseheving. Hvordan er dette mulig?
Nå har jeg så mye erfaring at jeg våger å si det rett ut: Ledelse er livredde for misbruk av tvang og makt. Det kan uten dyp innsikt høres empatisk ut, men handler i alt for mange tilfeller om Fylkesmannens (takk og lov) mulighet til å stanse oppdrag som ikke er vettuge.
Her kommer et ferskt skrekk-eksempel
Jeg lurer på hvor mange liv spesialisthelsetjenesten har på samvittigheten? Spesialistene som i 2021 gav følgende råd til team rundt de mest sårbare: «Dere må begynne å straffe henne når hun skal dra til Oslo for å kjøpe rusmidler.» Straffe henne? «Ja, dere kan for eksempel nekte henne middag.» «Hun må vise at hun kan stå opp å smøre seg en brødskive før hun kan få utredning og terapi.» Dette systemet var det som «møtte» en ung, vakker sjel som var desperat etter utredning og hjelp. Et vidunderlig menneske som døde 22 år gammel og da hun aldri hadde vist mer livsgnist.
Natten før hun ble funnet død i sengen sin hadde hun stått opp og bedt personalet om hjelp. Hun hadde som så uendelig mange ganger før sagt at hun måtte legges inn for avrusning og utreding. I flere år spurte hun pent om hjelp. Hun var ikke personen som ropte på ulven. Hun var ikke personen som skrek, slo og truet. Hun var personen som godtok helt til hun døde av overdose i et hus med tre personer på jobb. Personer som brydde seg uendelig om henne, men som ikke våget, eller ante noe om å bruke nødrett, som ikke ville være til bry for oss makkere i friperioden, som ikke ville forstyrre leder fordi det var helg – til tross for hvor mange ganger jeg som teamleder og verneombud repeterte viktigheten av tiltak/opplæring/handlekraft. Ledelsen tok ikke dette, altså hennes reelle situasjon, på alvor. Det ble flere ganger bedt om lov til å sette klarere grenser, koble på ekstra-tiltak, men den repeterende tilbakemeldingen var «Nei. Vi har ikke rett til å stoppe henne.» Og «hvordan skal vi vite når vi skal gripe inn?» sa lederne også ved flere tilfeller. Lettere irriterte. Vi alle visste at jenta var fullstendig ute av stand til å ta vare på seg selv og hadde tatt flere overdoser før. Plutselig var alt det (tilsynelatende) engasjementet byttet ut med en slags overdreven respekt for ikke å gripe inn når det gjaldt som mest. Hvorfor og hvordan blir det som dette? Helt ærlig?
Hun døde en søndagskveld – til tross for at hun ble sendt hjem fra sykehuset etter en overdose på fredagen. Helt uten oppfølging og informasjon til omsorgsboligen. Lørdagen tok hun en ny overdose, og personalet gikk og la seg helt overbeviste om at det ikke var mulig at kunne skje to dager på rad. Dette oser av mangel på livsavgjørende kunnskap. Kunnskap som egentlig skulle vært helt dagligdags i en slik type jobb. Vi hadde en oppgave: Å ivareta henne.
Til tross for alle tegn på overdose, lot de henne ligge i sengen i ett døgn. Da stod ikke livet hennes til å redde. Ambulansepersonellet holdt på med gjenopplivning til det rant blod ut av munnen hennes. Ikke en gang ble det foretatt en obduksjon. Hun var bare en av de stemmeløse. Visstnok: Et klassisk eksempel som ikke kunne ende på noe annet vis. Som alle de andre før og etter henne. Hvert fall var dette hva politiet sa da hun ble båret ut. «Dere gjorde det dere kunne.» Nei, det gjorde de virkelig ikke, men dette var en mager og uprøvd hypotese ment som trøst, antar jeg? For det går jo ikke an å lene seg på en slik «sannhet» nå som vi vet så mye mer? Jo, det gjør visst det. I aller høyeste grad, og det er fortsatt utbredt. Det er fastgrodde holdninger, selv hos den yngre garde.
Èn eneste omsorgstelefon hadde ledelsen til dem som hadde bodd med denne nydelige jenta i ett og et halvt år. Èn eneste som handlet om å fortelle hvor stolte de var av superteamet. At det ble snakket om vårt unike engasjement og resultater i alle landets avdelinger. At hun fikk sine beste siste måneder i vår omsorgsbolig. Det var mye sannhet i dette, men hele poenget var at jobben som ble gjort virket så effektivt at hun fikk en stemme for første gang i sitt liv og hadde framtidstro, glede og håp. Hun skulle ha levd i mange, mange år enda.
Resten av samtalene (to dager etter dødsfallet) handlet om å bruke superteamet som flyttebyrå. Da de egentlig skulle vært på jobb, ble det forventet at de brukte timene på å flytte videre tingene de så til de grader assosierte til traumet rundt å ha mistet verdens fineste jente, verdens beste makkere. Nei, det var ikke viktig nok. Det skulle spares penger. Nå var det neste oppdrag som gjaldt. Jenta lå fortsatt på likhuset. Noen fikk lønn, andre ble permittert. Til tross for at kommunen som hadde gitt bedriften oppdraget, fortsatte å betale ut den absurde døgnsatsen for å ivareta livet som nå var tapt.
Superteamet ble, i tillegg til sorgen og fortvilelsen, brått uviktige. Ledelsen ble brått kyniske. Alt av de gode verdiene var som skylt ut i bølgedrønnene som en gang gav gåsehud. Den gangen og de gangene de satt på verandaen og så inn i to gnistrende øyne, en pur tilhørighet, en latter og masse spørsmål. En trygghet i å endelig dele alt det utenkelige hun hadde vært utsatt for. Historier du ikke tror kan skje, og i hvert fall ikke i Norge. Framtiden hun forsiktig viste oppriktig entusiasme rundt. Hun ville bli fotograf og makkeren min hentet umiddelbart sitt speilreflekskamera. Alle de morsomme historiene og latterkrampene fra den fløyelsmyke stemmen som nå har blitt stille – for alltid.
Det var så mye som gikk i riktig retning. Vi anvendte metoder som virkelig gav resultatene som ble ansett som umulige: At hun for første gang skulle få føle seg hjemme, være hørt og sett, kjenne på ekte tillit. Det beste grunnlaget for endelig å kunne være mottagelig for hjelpen hun desperat trengte. Hjelpen hun aldri fikk for årsaker det er til å skamme seg i hjel av. Apparatet rundt makkerne var håpløst.
Hva kan vi få ut av dette? Hva kan vi lære? Vi kan akseptere at å jobbe imot et system, ikke er intelligent nok. Vi kan innse at å være en stemme for de stemmeløse krever enn total hengivenhet. Koster det for mye? Vi kan trene ledere opp til å handle ut fra sitt råmateriale, ikke sitt ego. Er det ledelse der ute som er modige nok til å ta imot hjelp til å gjenopplive de verdiene som nok i utgangspunktet har vært en drivkraft, man har bare mistet seg selv litt i jungelen? Avstanden ble for stor etter hvert som du steg i gradene? Det er en stor sjanse for å finne tilbake til sin ydmykhet og opprinnelige hensikt når vi går i bredden med hver våre erfaringer, når vi blir modige nok til å kaste maska som ble så flatterende der på veien at du glømte ditt sanne jeg. Din opprinnelige iver etter å genuint ville hjelpe til og bidra.
Veldig ofte er ledere altfor feige. De har blitt ledere for feil årsaker. Men innimellom dukker det opp virkelig modige og ydmyke, sanne ledere. Dette er nytenkende, intelligente, super-hjelpere som jobber motstrøms profitt-motiverte. Det skulle ha vært så mange flere, og av og til kan jeg nesten miste motet, men å ivareta livsfarlige, stagnerte mønstre kan aldri aksepteres. Dessuten begynner vi å få med oss en del på laget. All honnør til dere – til tross for at det burde være en selvfølge.
Så … Joda, jeg er fortsatt forbanna på profitt-besatte institusjoner. Hvis å tilgi er å gi slipp på urettferdigheten, er jeg ikke der enda. Kanskje aldri. Men jeg har solid erfaring om hva som er mulig å oppnå, og det gir meg og mine makkere en dyrisk motivasjon til å fortsette det prosjektet som skal til for å la de stemmeløse få sitt primalskrik. Sin rett. Sin respekt.
Flere har lurt på hvorfor bedriften vår heter «Prosjekt M». I denne artikkelen har dere fått svar på at «Prosjekt M» har blitt en bedrift med verdigrunnlag og kampmoral til ære for et fantastisk menneske vi tar med oss uvurderlig kunnskap og innsikt fra. Et nydelig menneske vi fikk lov til å følge i ett og et halvt år da hun kjempet med alt hun hadde for å få et verdig liv, som døde på den mest meningsløse måten – med et helt apparat rundt seg, og samtidig ingen som helst. Et menneske som overbeviste meg så til de grader om hvor livsviktige og nyttige metodene våre er når vi forebygger utenforskap og radikalisering og bygger superteam og makkerskap. (Les mer her: https://prosjekt-m.no/forebygging-av-radikalisering/ og her: https://prosjekt-m.no/superteam-makkerskap/). Derfor vil jeg takke deg, «M», for at du har lagt et fundamentalt grunnlag for at andre kan få enda bedre hjelp. Vi savner deg – hver eneste dag.
Fortsatt lun advent og varme klemmer fra meg, Nina Lian Brandt, Daglig leder i Prosjekt M