Da jeg for 13 år siden tok et altomfattende oppgjør med arv og miljø, gikk jeg så langt jeg måtte for å utslette alt av destruktive tillærte mønstre, og andres angst og frykt. Det var så mye å ta tak i at jeg nesten mistet livet mitt og en periode bodde på gata. Det kunne ikke bli mørkere. Verken inni meg eller rundt meg.
Midt i disse endeløst mørke dagene skulle på toppen av alt det verste av det verste skje. Min storebror skulle bli drept av Taliban på min datters 4 årsdag. Snakk om å erfare livet på det mørkeste og lyseste i en og samme stund?
Lite ante jeg om at det var nettopp dette som skulle bli mitt ultimate veiskille i livet. At det var nå jeg klarte å hente fram mitt mektigste og ta så kloke valg at jeg ble belønnet med en innsikt som ikke bare har reddet livet mitt, men som har gjort meg i stand til å bygge opp en tilværelse og bedrift som er til stor glede for veldig mange mennesker. Hvis ikke dette er helt fantastisk, så vet ikke jeg?
Det koster meg mye å fortelle denne historien og samtidig ingenting. Det koster meg ingenting fordi jeg vet at mine brutale erfaringer er et bevis på at det er mulig å skape et – langt over fatteevne – godt liv, selv om startskuddet er forferdelig smertefullt og fatalt.
Menneskets storhet ligger i det å kunne reise seg igjen
-Konfucius-
27 juni 2010: Den urytmiske dagen kom brått på! En knapp uke etter latteren hadde begynt å vekke meg. Noe brutalt foregikk, jeg kunne ikke se det, men jeg følte meg mentalt torturert. Intuisjonen hadde truende ting å berette. Fra syv sammenhengende dager med stjerneklare tanker – til fullstendig tåkebelagt. Hadde aldri likt søndager. Noe kvelende og dystert over dem. Denne søndagen var vakker på kontrasterende måter. Min datter ble fire år. Hadde vært mamma i fire grusomme og fantastiske år.
Barnet …
Store blågrønne øyne, svarte øyevipper, en liiiiiten skjeling på det venstre øyet, knøttsmå fregner som var drysset som svake stjerner over en perfekt buet nesetipp.
Noe så vakkert!
Så hvorfor kunne jeg ikke bare være glad?
Hadde jo fått samlet meg, fått tak over hodet, skulle få besøk av henne som betyr alt. Bedre hadde jeg faktisk aldri hatt det. Dette sier forresten mye om hvordan livet mitt hadde vært fram til denne dagen …
Samme tanke, om og om igjen; «Hvorfor kunne jeg ikke bare være glad?» Vanligvis ville jeg sett gleden i alt. Ville vært lykkelig for alle stegene i riktig retning, for alle bevisene som applauderte meg for innsatsen så langt. Vanligvis …
Trusselen truet rundt som en ubåt i brystet. Dette kom til å bli så galt, og lignet ikke på den type tragedier jeg hadde opplevd før.
Vokste opp i en ghetto midt i styrtrike Norge. I denne gaten ble folk skutt og drept i herjende sjalusi – crime passionnel – men uten fransk rettssikkerhet, rottweilere ble banket opp av sine narkomane matfedre, barn lagde middager til sine fulle-fyllesyke foreldre. Det hendte at man av naboen ble truet med å få stukket i seg en sprøyte som var infisert med HIV – dersom man ikke gikk på butikken med beskjeden;
«Jeg gir herved tillatelse til å kjøpe to tjue pakninger med Prince, tre flasker med magnum fatøl (…)»
«Herved», faktisk. Herregud så galt …
Vi, barna, var åtte, ni år gamle, men kioskmannen var ikke vanskelig på den måten. Kun når de små fingrene snek seg oppi godteriboksene. Da ble han vill og hylte i falsett. Vi lo mye av han, MED han, hva enn. Han var hvert fall en snodig karakter. En annen nabo satte fyr på huset sitt mens han selv valgte å bli igjen i sofaen. En skøyt og drepte først sin kone, så seg selv – imens vi var rett utforbi og lekte med sønnene deres. Jeg var altså godt kjent med grufulle hendelser. Det gjorde at det de fleste barn anså som en grusom episode, virket på meg som et blaff. Men ikke misforstå. Jeg var ikke på noen måte blitt avstumpet. Tvert i mot. Det skaper mye ensomhet å måtte være så sterk, men like fullt være den mest sensitive av de alle.
Tilbake til virkeligheten: Tankene jeg hadde nå ble forsøkt disiplinert inn i militære rekker. Var sjanseløs, for de var blitt til barbarer, og sekundene ble stormet med økser. Det var kun timer til bursdagsbarnet skulle komme. Måtte ut å møte noe større enn meg selv; HAVET! Pakket bikini og en bibel jeg hadde fått av et nydelig menneske. Jeg hadde knapt tatt i en bibel, men poesien blir ikke vakrere. Den betød noe for meg, fordi den ble gitt til meg av pur kjærlighet. Jeg tenkte … «Kan ikke den trylle bort litt av den indre atomkrigen, kan ikke noe annet det heller.»
Intuisjonen fortsatte å brøle meg i øret, men jeg nektet å lytte. Dette var noe jeg ikke skulle tåle i tillegg til alt annet. Hoppet i båten, red over bølgene i retning sola, satte opp farten, skrudde opp lyden på Ipoden, kikket høyt opp i skyene, ba og tryglet;
«Vær så snill, ikke la det som skal skje, skje!»
Var kliss våt, bølgene var høyere enn båten, følelsene større enn alle fjell til sammen.
«Hva er det som skjeeeer?» Vinden kastet ordene tilbake i ansiktet mitt, brant seg inn i huden, etset seg inn i hjertet.
Plukket opp en kamerat fra en av holmene, han- og den trofaste fiskestanga. Om to timer skulle jeg være moderlig rustet til å ta imot barnet med et åpent blikk, med åpne armer, med tilstedeværelse. Umulig … Spurte min kamerat om han kjente ubehag, tonet det kraftig ned, ville ikke gi inntrykk av hvor ille det faktisk var. Han klødde seg i den mørke barten, svarte i rolig dur;
«Det æ en go´ dag».
Han forstod alvoret mitt og svarte oppriktig.
«Da er det i meg! Da er dette noe som kommer til å ramme meg, igjen. Igjen …» Sjelden er jeg redd. Nå var jeg livredd.
Det var umulig å legge seg til rette i sola med profetisk poesi nå. For det var sol, men vinden var fly forbannet! Vi var kalde og våte. Været terget meg. Vi måtte på land, tørke oss før vi måtte krysse det hysteriske havet igjen. Brygga inviterte oss til en rastepause. Det var stillere her, det var et øyeblikk med fred også. Som et av de plutselige vindkastene, tok jeg meg i å si;
«Du vet ikke dette du, men jeg har en storebror som er skarpskytter i Afghanistan. Han er der nå. NÅ. Aner ikke hvorfor jeg forteller deg dette, for jeg snakker aldri om disse tingene.»
«Å … Hmm …»
Det brummet fra den lune vennen min. Var takknemlig for at han var den han var. For det var ikke noe mer dekkende enn akkurat dét svaret. Det kompliserte ble bekreftet så enkelt.
Tok opp mobilen. Ringte barnets far. Fortalte at jeg kom til å bli forsinket. Ti minutter, det var som det var dette været. Karret oss på plass i båten igjen. Min fine venn fyrte opp en sneip han lot henge på snei, som vanlig. Like frastøtende, som alltid, men det var godt å kjenne igjen noe i det helt ugjenkjennelige. Ble reddere og reddere. Gruet meg til å bli kald og våt igjen på turen tilbake, til å ta på meg smil jeg trodde jeg ikke kunne stå for. Mitt verste mareritt var å skulle komme til skade for å gi barnet falske øyeblikk. Den viktigste i verden måtte ikke få følelsen av å ikke være nettopp det – viktigst!
Da vi var kommet halvveis, og midt utpå havet, tok vinden med seg ei måke som ble hengende rett over hodet på meg. Vi kikket på hverandre. Den gav fra seg såre skrik. Lammelsen svellet i meg. Visste at det nå hadde skjedd. Hva enn det var, hadde nå skjedd! Ble fylt av et raseri med en kraft som fra et vulkanutbrudd. Ville at fuglen, budbringeren skulle komme seg vekk fra meg, kikket opp i de svarte, små måke-øynene og ropte;
«Hva er det du vil? Hva er det du vil si meg? Bare dra nå …»
Den kikket ned i meg, tvers igjennom meg, som om han kjente meg, nebbet gapte, lyden, vinden, bølgedrønnene – alt ble til sakte film. Så seilte den av gårde.
Båtturen krevde sitt. Kompisen kommenterte at han aldri hadde sett meg sint før, og at jeg ikke kledde det heller.
«Gir jeg blanke i!»
Gjorde jo ikke det, er et menneske som ikke gir blanke i noe som helst, noe han visste, og myste fram et varmt smil.
Bibelen ble våt av saltvann. Plukket den ut av bagen, gransket den. Gullsidene ble markert av denne dagen for alltid, som jeg. Saltvannet etset flekker langs alle de syltynne arkene. Gikk ikke an å få det bort. Ble først fortvilet, men så erkjente jeg det allerede da, at disse timene kom til å dukke opp i meg hver dag – resten av livet. Lot det få bli et symbol om samtalene mellom skyene og meg selv, akkurat denne datoen. Jeg hadde fått mektige forvarsler – hele dagen.
I hurtig tempo trålet jeg gatene frem til det hvite skipperhuset jeg hadde fått ta tilflukt i. Tretten minutter igjen til bursdagsbarnet stod som et skinnende håp og full av forventninger. Vrengte av meg de våte klærne, huden var kald og fuktig. Dusjstrålen varmet meg i tre minutt. Drog på meg jeansen, kastet på meg en hvit singlet, lot håret få være slik det var ment å være; utemmet.
«Ding, ding, ding, ding, ding, ding, ding, ding!» Ringeklokka tok av! På med ansiktet, nå er det barnets tid til å bli dyrket, ikke disse tankene fra helvete. Et fullkomment avbrekk! Sola hadde varmet det nymalte stakittgjerdet, det luktet søtt. Kvalmende søtt. Skyggen ble kvalt av solstrålene da jeg dyttet opp porten;
«Hei min elskede lille, gratulerer med dagen. Så fantastisk å se deg, KOM!»
Stemmen min var faktisk som fra en malende løvinne. Ble helt overrasket over hvor sterk morskjærligheten virket i meg – selv i disse timene … Men det var ingenting falskt ved dette. Det å ha henne tett inntil meg gav meg en sitrende lykke, som klatret som slyngplanter rundt hjertet mitt. Så sterk er ekte kjærlighet. Slukker hele helvete med ett åndedrag.
Løftet henne opp mot de hvite skyene. Skyggen i ansiktet hennes avslørte likevel to gnistrende øyne, som sa «mamma elsker meg!» Så vemodig, men så riktig. TAKKET sjelen min for at jeg ikke fantes nummen.
Pakkene ble åpnet, sola trimmet brunfargene. Praten mellom de voksne var knusktørr.
Krøp inn i teltet hun hadde fått av meg i bursdagsgave, la meg tett inntil. Øyekontakt, stillhet, naturlig. Sekundene var lykkelige. Vi to i teltet også.
Klokken drog fram lysegrå skumring, måkeskrikene ble færre, men skarpere. Det var sengetid for barnet. Vi hadde fått timene sammen, vi hadde fått kjenne på kraften mellom oss. Kikket lenge etter henne. Hun holdt fast i blikket mitt. Den lille kroppen snublet i føttene sine for hun vil bare ikke snu seg bort fra meg. En flokk villhester galopperte lykkelige gjennom meg. Dyttet porten inntil med rumpa, ble stående i et eneste kjærlighetens smil. Å bli elsket av noe så vidunderlig? Ingenting er mektigere … Ingenting. Absolutt ingenting.
Subbet i Havaianas flip-floppene. Spaserte gjennom bakgården, kikket ned på dem, husket på hvilken butikk jeg hadde kjøpt dem, og når. Det var da jeg og barnets far hadde vært i New York for å blåse oksygen inn i korrumpert kjærlighet. Det var ikke noe vemodig ved det. Det var et flott forsøk.
Åhhhh! Hjelp! Plutselig var det som om planeten Mars kom dalende fra verdensrommet, og landet på brystet mitt. Stirret inn i det røde. Kjente på tyngden. Hvordan skulle jeg få puste? Nå var det igjen ikke plass til annet enn kvalmende uro. Intuisjonen hadde vært sjakkmatt da jeg vekslet sekunder inn i diamanter med datteren min, men nå stod den igjen høyreist inni meg, dirrende rød og hysterisk potent.
«Kan det ikke snart være natt? Dette, hva enn det er som ligger i luften, trekker livet ut av meg.»
Jamringen brettet seg over bakgården. Før hadde jeg, da intuisjonen ble for intens, bedøvet den med vin og låtskriving. Hatet det, men de hadde hatt en form for effekt de to. Det er ganske heavy å leve med en urkraft-intuisjon. Den forteller mye som er brutalt å ta innover seg. I hvert fall er det ille som pur ung, hvor ikke noen metoder for hvordan anvende den som superkraft enda er etablert, ei heller forståelsen av hva disse kreftene er.
Dette budskapet var uendelig mye verre enn alle de verste – sammenlagt, og jeg tok ikke falske, feige og kortsiktige løsninger i bruk lenger: Vin og låtskriving, bedøvelse. Jeg jobbet iherdig med å bli kjent med meg selv, og intuisjonen var en enormt stor del av meg. Så nå var det kun plass til det autentiske.
Før og nå. To forskjellige verdener.
Smerten satte stadig nye verdensrekorder. Ventende. Som en tiger i et fuglebur. Sebrafinkene i buret lo av meg – før jeg sluknet de små hjertene deres med mitt buldrende løvebrøl.
Vennen jeg hadde vært med på sjøen tidligere var også naboen. Knakket på døren hans. Forsøkte å strekke meg ut på sofaen, men havnet i fosterstilling. Han så på fotballkamp – jeg myrdet tiden. Frykten prikket kalde støt under huden, men ble liggende, tok imot det gode: Vennskap. Hadde akkurat begynt å våge å ta imot- og å gjenkjenne godt. Dette var ikke begjær, men vennskap. Sant vennskap.
Klokka hadde endelig blitt halv elleve. Nå kunne jeg gå hjem og legge meg. Narret meg selv til å tro at alt skulle bli bedre når denne dagen bare var over. Han fulgte meg de tjue meterne. Vi ble stående i noen minutter, stille, stirrende. Jeg var blitt så glad i han. Han i meg. Han hadde forstått at det var noe livsfarlig i min sfære denne dagen. Følte seg nok maktesløs. Lente seg mot meg og gav meg et kyss på leppene. Ble overrasket over hvor varmt det var, men vi visste begge to at det ble med det.
«Er så redd …»
«Ja, ved jo det, men gå inn og sov nå.»
«Ja, god natt da.»
«God natt. Kommer bort i morra på formidda´en.»
Det var som at vi faktisk begge visste at dette var tomme forsøk på å fortrenge det som buldret. Som om spenningen fra min intuisjon var så voldsom at den gjorde lufta klam og tung. Som om de rundt meg også kunne kjenne det. Men de kjente det igjen som om det brygget opp til en vill sommer-storm.
Jeg bare visste at jeg stod like ved et høy-dramatisk og fullstendig skille i livet. Intuisjonen virker nemlig sånn: Umiddelbar innsikt og kunnskap – om enten noe som vil skape mye smerte, eller mye glede. Slike hendelser endrer uansett noe fundamentalt for alltid.
Trappetrinn, for trappetrinn opp til leiligheten grublet jeg på tanker jeg hadde hatt som bitteliten. Da jeg tok mitt dramatiske valg om aldri å stole på noen igjen. Være på egenhånd, klare alt – selv gjennom en intuisjon og en tilstedeværelse som skulle vise seg å være alt for vanskelig å håndtere – uten støttespillere – alt for fin til å oppleve uten noen å dele den med. Denne intuisjonen og tilstedeværelsen jeg til slutt tvang bort fra meg – da jeg sverget på å aldri være sårbar igjen, da jeg ofret alle mine talenter for heller å bli nummen, for å slippe mer mental og fysisk juling.
Eremitten jeg siden da har vært.
Var det et riktig valg? Å bli en eremitt? Ja. Men kun for en stund. Altså i noen tiår. I dyp lære fra de mektigste kreftene. Å lære å håndtere meg selv og andre. Håndtere hva som helst. Men savnet av en flokk skal tas på alvor, så nå hadde reisen mot å åpne meg mer opp, startet for alvor.
Å gå fra å ikke makte tilstedeværelse – til å dyrke tilstedeværelse, er faktisk litt større enn man kan forstå. Som religion og vitenskap. Mennesket kan rett og slett ikke forstå fullt ut, men man kan akseptere, eller la være. To vidt forskjellige liv og livsfilosofier. Med helt ulike utfall.
Da jeg igjen hadde tatt valget om fullstendig tilstedeværelse, husket jeg ikke hvor kraftig intuisjon jeg hadde. Behovet jeg hadde for pauser fra den ble plutselig klinkende klart for meg igjen. Fra jeg våknet denne dagen fram til jeg nå skulle legge meg, hadde den herjet så med meg at jeg var utmattet og hysterisk – på samme tid. Som om jeg kunne føle redselen, sorgen og panikken til en folkemasse. Alle deres emosjoner oppsamlet i bare meg.
Hva var dette for en tragedie som hadde rammet? Dette kom til å påvirke noe kolossalt med mennesker. Jeg bare visste det, selv om jeg ikke kunne se helt konkret hva det var.
La meg naken ut på sengen. Nærheten av beskjeden jeg aldri ville ha, ble kraftigere og kraftigere. Panikken sprengte seg gjennom blodårene mine.
«Hva er det som skjer?» Hulket inn i hendene mine, men tårene var liksom knusktørre. Femten minutter senere, banket det på døren. Om og om igjen. Knokene var søkende, nølende, ufrivillige mot treverket. Forsøkte å gjøre dunkingen i porten om til enkel og vakker moll, stengte den ute, men de usikre knokene forvandlet seg til desperate klør, en voldelig dur knuste den blyge mollen. Veggene knurret mot meg. Taket flekket tenner. Nektet ikke å åpne, men klarte ikke. Denne skikkelsen kunne være velkommen, men denne beskjeden var like uønsket som måken jeg hadde jaget bort noen timer tidligere.
«Neeei!» Tryglet! «Ikke nå som jeg har fått det bedre enn noen gang.»
Tenkte raskt over min livssituasjon den siste uken. Hadde kommet meg ut av gatene. Fått et midlertidig hjem. Fellesskapet her var ikke for meg – på sikt. Ikke noe privatliv, sprikende perspektiv, men de hadde gitt meg uvurderlig godt. Avgjørende godt. Lagt til rette for meg med pur kjærlighet og tro. Kanskje skulle jeg søke til dem senere i livet. Nå var det to ting jeg satset alt på; Ydmykhet og vilje til å stå høyreist i meg selv. Dette kom til å ta meg dit jeg skulle komme i meg selv, for meg selv og andre. Erkjennelsen styrket meg. Min midlertidige adresse var den tryggeste havnen jeg noensinne hadde vært ankret opp til.
Disse indre søylene av visshet var det ingen utenfra som skulle få kappe ned – bortsett fra tanken på at det hadde skjedd noe med barnet. Skrekktanken kastet meg opp på føttene, tullet meg inn i en stor skjorte, ble ført ned trappene av noe annet enn meg selv. Føttene mine berørte liksom ikke bakken. Det ristet i porten, så hardt slo knokene. De måtte være blodige. Var nummen i hodet, dyttet opp porten jeg noen timer tidligere lukket igjen med et smil. Blikket havnet forbauset i mors kjæreste. Han var en god mann. Ikke på de femten årene hadde han hatt et slikt uttrykk. Ansiktet hans var mørkegrått. Mobilen jeg umerkelig hadde tatt med meg, gikk i et knas, og spredte seg i forskjellige retninger. Pusten hadde ikke plass, fikk gispet fram;
«Det har ikke skjedd noe med barnet mitt?!»
«NEI!»
Han svarte med et brøl. Kjente med ett en viss anelse av min egen struktur igjen. Mennesker er ikke som corokiaen; vakrere i strukturen etter de har dødd.
Han avbrøt tankene mine;
«Du må sette deg her med meg.»
Den ruvende panikken som hadde lagt i meg siden morgenstund, reiste seg opp som et gigantisk monster. Gikk rundt i sirkler, ble overmannet av monsteret. Svarte aldri på forespørselen hans om å sette meg. Han godtar bare alt det merkelige jeg foretar meg i det påbegynnende sjokket.
«Du, vi har en prest hjemme.»
Han så skrått opp på meg. Stakkars mann, og budbringer … Ansiktsuttrykket mitt brant seg fast i minnet hans da jeg sa;
«Storebror er drept, er han ikke?»
Han nølte ikke. Svarte så forsiktig han kunne at han hadde kjørt på en veibombe. Som om det går an å si noe sånt forsiktig … Stakkars, stakkars budbringer. Det var ikke mer å gruble over. Dette hadde jeg fått varsel om for flere år siden, jeg hadde sett begravelsen helt klart for meg, og det positive i tragedier; hvordan utenkelige relasjoner kom til å bli knyttet- og hvordan de falske kom til å rakne, som en konsekvens av det mest horrible ingen familier skal måtte oppleve. Hadde visst at dette skulle bli de involverte menneskenes vendepunkt; fra løgn til sannhet, maskefall; deres sanne farger kom til å fosse fram – om de ville eller ei. Dette tapet skulle egentlig vært umulig å tilføre en livshistorie som allerede var temmelig forbausende. Hvert fall i Norge …
Kastet opp, holdt hodet fast med hendene. Mennesker passerte. Synet av meg fikk blodet i dem til å fryse til is. De så at dette ikke handlet om å ha det vondt, men om å krepere av sorg over tapet av en umistelig.
Jeg var så livredd for brors ve og vel – enda jeg visste han var drept og ikke levde lenger. Men det var som om jeg fryktet for hvordan sjelen hans hadde det i å ha blitt revet bort på et så brutalt vis. Han og tre andre – i samme smell. Ikke minst den forferdelige smerten så mange nå kjente på. Det bygget seg opp til en tornado i meg.
Men så;
Som om det ble trykket på en start-knapp i hodet mitt, begynte en filmrull å spille for meg. Krystallklart! Livene våre, lillesøsteren og storebrorens. Fra begynnelse til slutt. Kun vi to. Øyeblikk jeg elsket, øyeblikk sett gjennom hans øyne, fra da jeg var født, fra da jeg var så liten at jeg ikke husket dem. Stemmene var lekende og lette. Vi lo mot hverandre. Vidunderlige minner – alle sammen! Ble vugget i ro av å se ham, se oss. En ubegripelig ro festet seg i skjelettet. Den kom som et lynnedslag fra ekte kjærlighet. Den vi hadde livnæret oss av i alle disse årene vi var utmagret på forståelse og tilhørighet.
Dette øyeblikket forandret meg ikke bare, det tok livet av alt det tillærte i meg – der og da. Reiste meg opp fra bakken som om det var for første gang, og i den jeg skulle fått være fra livets start. All forvirring, alle slør, all nøling – forsvant. Jeg var nullstilt! De vonde opplevelsene som hadde fratatt meg muligheten til å være meg selv, var nå som et lite vindpust imellom galakser. Det plaget meg ikke lenger, tvert imot. Alt det verste ble forvandlet til kompass jeg kunne anvende som verktøy for mitt eget og andres beste. For en gave? Kontrastene fra å miste bror, en sjelevenn, den eneste jeg hadde – ble så kraftfulle at det gamle ble jevnet med jorden, og det ble nå en mulighet for å bygge opp en helt ny tid og tilværelse.
Led uendelig over min elskede brors fall, men jeg var trygg. Han la igjen all sin styrke i meg denne dagen. Alt det vonde jeg hadde tatt oppgjør med, og kvittet meg med til nå – var en forberedelse på dette. Være helt åpen og fri til å ta han imot, ta oss imot.
Kikket opp i stefaren min – også for første gang, han møtte blikket mitt – for første gang, før han sa;
«Du må bli med meg med en gang, din mor trenger deg – så sårt!»
Var ikke noe å dvele ved.
«Fra denne dag er jeg en støtte, ikke en byrde på samvittigheten deres.»
Tilliten kledde oss opp i ny hud, ny pust. Han fikk fargene av håp og livsgnist i ansiktet sitt igjen. Jeg hadde smerter som var dødelige, men det var noe som brant sterkere i meg enn drapet, bitterheten, hatet.
Hvisket til broren min;
«Kom min elskede bror, fra hvor enn du nå er, du er ikke alene, jeg er ikke alene. Vi er i hverandre. Jeg er der for deg. Du er her for meg. Lev gjennom meg, lev gjennom meg med styrken din, humoren din, staheten din, tristheten din, livsgleden din. Jeg elsker deg. Takk for at du fra denne dag har rystet meg så hardt – at du rystet meg helt på plass. Fra denne dag er et fantastisk liv en mulighet. Kommer til å lengte etter knuseklemmene dine, stemmen din, latteren, ringene som formet seg ved neseborene da du gråt, åhhh, elskede bror, jeg gråter blod. Strukturen din er borte, men sjelen din har aldri vært sterkere. Du kan få reise videre nå, i fred og frihet, min elskede storebror. Jeg skal leve for deg. Du kan hvile uten tidsfrister. Du kan fly hvor du vil. Du kan lande hvor du vil; I vaiende strå på endeløse enger, i en løvemanke, i en tåre, i en solstråle. Du er fri. Fri …
Og ikke visste jeg at stunden på bryggen tidligere denne dagen var selve øyeblikket den ateistiske kompisen min skulle bli omvendt av. Idet min elskede bror kjørte over veibomben, lå jeg på brygga og sa navnet hans. Vi fant det ut da tidsforskjellen og dødstidspunktet var klart. Kunstneren sender mektige beskjeder gjennom naturen og intuisjonen. Noe er så brutalt, eller så vakkert at vi må ha forvarsel. I intuisjon som dette, kaller vi oss ikke kristne, ikke muslimer, buddhister, sikher, eller noe som helst annet som tilhører båser og hellig blekk. Vi er liksom under én Kunstner. Kunstneren over alt som ikke er menneskeskapt. Så har vi alle noe fundamentalt til felles likevel?
I årenes løp, altså de 13 som nå har passert, har jeg lært mye om hvordan håndtere intuisjonen, og ikke minst hvordan dra stor nytte av den i hverdagen, i med og motgang, i jobb og i veiledning. Nå har intuisjonen blitt som en helt naturlig del av meg. Som et instinkt jeg stoler helt og holdent på, fordi det er ubehandla og kommer rett i fra en kilde som vi nok aldri helt kan forklare uttømmende, men bare gi oss hen til og fryde oss over å ha tilgang til.
Vi mennesker er utrusta med superkrefter. Når vi bare våger å være lojale mot vårt innerste. Ta oss selv på alvor. Tre fram i mot.
Alt godt og varme klemmer fra meg,
Nina Lian Brandt, Religion og samfunnsviter med spisskompetanse i forebygging av utenforskap og ekstremisme. Grunnlegger av Prosjekt M AS