Vi mennesker blir avtvunget så og si alt det vakreste av egenskaper og medfødte gaver idet vi blir født. Krav står over oss fra før vi lærer oss å gå. Vi lærer oss å fortrenge alt som er selve definisjonen av vårt unike jeg. Til slutt blir vi til skygger av oss selv, og det bringer med seg ufattelig mye av den elendigheten vi blir påført og etter hvert påfører andre – uten å en gang ville det. Så hva kan vi gjøre? For å kunne kjenne igjen våre virkelige behov og våre uvurderlige egenskaper, trenger vi sårt å bli likere vårt opprinnelige. Å komme dit er i mange tilfeller så smertefullt at vi bare stagnerer. Det er for mye å ta tak i, så vi hengir oss til saueflokken og den stiplede veien for å passe inn i mengden av «normalen». Den fryktelig farlige «normalen» som frarøver vår tro på at vi fortjener det vi drømmer aller mest om. Det er for vanskelig å tro på at det vi drømmer om faktisk er hva vi er naturlig ment for. (Utdrag fra min bok «En Hyklers Dagbok», Nina Lian Brandt, 2021)
Og jeg følger opp med at …
Å ikke leve ut sine talenter og lengsler, skaper ofte kaos. Kaos … Ta en pause og kjenn litt på dette begrepet. Det er ganske stressende? Her i Vesten både vet og kjenner du på hva dette betyr. I Østen symboliseres «kaos» som en mulighet. Hva om vi bytter ut vår tolkning, Kaos i livet, med Østens muligheter i livet? Bare tenk deg hvor ulikt vi handler, lever og har det ut ifra de to tilstandene? Hva skjer med oss hvis vi ønsker kaoset velkommen og benytter den som en bro over til ny, livsendrende innsikt? Å leve ut sine lengsler og talenter er selve meningen med livet, men er faktisk også til samfunnets aller beste.
Hvor ofte spør du deg selv, dine barn, venner og fiender om hva de lengter etter?
Hva lengter ungdommen din etter å fylle livet med, dypest sett, i alle krav og forventninger? Vi skylder dem å spørre, og å bevisstgjøre dem om hva som gjør dem i stand til å skape seg så gode liv som mulig? Det er et stort spørsmål og det er mange tillærte mønstre som må bort, men når vi først kommer dit, som kaoset faktisk hjelper oss med, er det plutselig et hav av muligheter. Når vi lever ut våre medfødte gaver, er vi ikke bare lykkeligere selv, men vi får selvsagt overskudd til å lage gode ringvirkninger for våre neste.
Jeg driver med forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme.
Det er ingen forskjell på strategi og mål for å hjelpe et menneske til å føle seg verdsatt, elsket og viktig. Ikke i alder, kultur eller livssituasjon. Det er universelt: Vi trenger å leve ut våre unike talenter. Da får vi så mye mening at vi får overskudd til å gi det beste av oss selv til våre omgivelser.
Når mine oppdragsgivere spør meg om jeg kan gi dem ei liste over hva de skal se etter for å avdekke om noen er i radikaliseringstunellen eller ei, svarer jeg: «Nei, absolutt ikke.»
Det er nemlig livsfarlig. Så jeg følger opp med: «Det jeg kan gi deg er ei liste over hva du selv kan bli mer bevisst på slik at du ikke forsterker en krise i andre – gjennom din ignoranse.» Da blir det enten latter og erkjennelse, innsikt, ja – begeistring, eller så blir det fornærmede miner og ett oppdrag mindre. Sånn må det nesten være. Altså: Å ha integritet i hva jeg vier mitt liv til. Jeg lever jo nemlig nå ut mine lengsler og de talenter jeg ble født med. Hvordan i alle dager kom jeg dit? Jeg har hatt mange bratte fjell og dype daler i mitt liv. Over middels mye kaos – i vestlig forstand.
Det er bare 13 år siden jeg «gikk på gata» – uten tilhørighet, tillit og tro.
Uten å være i stand til å ta imot godhet. Jeg skammet meg over tanken på å ta imot noe fint. Ute av stand til å se hva jeg var verdt. Uten vilje til å leve – fordi å dra med seg destruktiv arv var pur ondskap i mine øyne. Hvordan kunne jeg la min datter gå gjennom det samme som jeg selv? Helt aldeles uaktuelt. Jeg fikk til slutt en overdose av svik, mistillit og sorg. Det tæret for grovt på meg. Jeg ble ribbet for selvfølelse og meningen med mitt liv var å bryte den onde sirkelen ved å utslette meg selv.
Å leve ut mine lengsler var så usannsynlig at det aldri kan gjøres forsøk på å beskrive, men (!) jeg ble aldri tilbudt noen offerrolle.
Eller ikke som jeg la merke til. Aldri stagnerte jeg i selvmedlidenhet. Belønningen var et par heftige mirakler på en fjellknaus, og alt som hadde vært en pinsel fram til da – ble til en lek. Det mistet all makt. Sikten ble klar og jeg forseglet en pakt om å resten av mitt liv være tro mot meg selv og mine kall. Steg for steg, dag for dag, år etter år, og her står jeg 13 år senere, med så mye rikdom i mitt indre og ytre at det er til å klype seg i armen av – hver dag. Jeg klyper meg ikke i armen, men jeg takker min sjel dypt og inderlig for at jeg så naturlig lever et liv hvor jeg inspirerer til at flere finner sine innerste lengsler og talenter, og derfor benytter visdommen i kaoset til å skape mer harmoni imellom ekstreme polariteter.
Selvtillit er å være forankret i sin sjel.
Sjelen er fra noe langt større enn oss selv. Når vi lytter til vår sjel, lytter vi til noe guddommelig. Vet du at det er her alle dine talenter bare ligger og venter på deg? Vet du at de aldri blir ødelagte, men kan tas i bruk – til tross for hvor viklet inn i kaos du er. Kaoset som blir til muligheter – hvis du vil og våger. Jeg er hvert fall et levende bevis på at det virker. Kan jeg, kan du, kan vi.
Varme klemmer og ønsker om lun adventstid.
Nina Lian Brandt
Religion og Samfunnsviter, forfatter og Adm. Dir i Prosjekt M AS