Jeg kom nylig hjem etter ukesvis alene i India. Vanvittige, kaotiske, høylytte, tradisjonsrike, farge-eksploderende, vidunderlige India. Var jeg overveldet den første tiden? Mer enn jeg omtrent kunne holde ut. Da jeg hadde trålet Sri Lanka rundt noen år tidligere, var jeg bittelitt forberedt på hva jeg skulle møte, og samtidig ikke i det hele tatt. India er virkelig noe for seg selv, og samtidig har jeg aldri vært mer overbevist om hvor like vi mennesker er.
Vi alle søker intenst etter en mening med dagene våre. Å strekke til, å høre til, å bidra, å lykkes, å kjenne seg viktig og spesiell, å være en del av noe større
Jeg inviterer deg til å ta del i et nært eksempel fra mitt eget liv: Det nærmer seg storebrors bursdag. Han skulle blitt 44 år. Selv blir jeg 40 nå. Vi vokste opp i samme hjem og likevel ikke i det hele tatt. For det er jo slik at vi erfarer så mye så ulikt. Mor, far, seg selv, livet. Christian var blyg. Han rødmet da hustelefonen ringte og jeg kjærlig ertet ham med at han måtte ta den. «Lian, vær så god», sa han med flammerøde kinn. Dette forbauset og frydet meg like mye hver gang.Paradokset: Christian ble elitesoldat. Han kjempet og gav sitt liv for mer fred på denne kloden, også kalt hjemmet vårt. Lillesøsteren ble Religion og Samfunnsviter med spisskompetanse i forebygging av utenforskap og ekstremisme.
Vi begge brant og brenner langt over snittet for brobygging mellom meningsmotstandere, men hvorfor?
Vi begge var i et sterkt utenforskap og etter noen krampetrekninger, hopp og sprell og ramp, var vi klare for å brekke på plass et mer fruktbart liv. Uten å ha snakket om det, valgte vi begge å jobbe for en universell tilnærming til mer sameksistens, uavhengig kontinent.
Hvorfor ble vi ikke som noen andre gjør – i like sterkt utenforskap: Radikaliserte – med en higen etter å splitte? En higen etter å fordele «oss og dem»? Vi var skikkelig «outsidere», så hvorfor?
Vi alle har jo samme utgangspunkt: To valg. Elsk eller hat?
Jeg tror Christian og jeg var flasket opp på å ikke ha fordommer. «Det blir for dumt», sa mamma. Likevel opplevde vi å selv bli dømt – hele tiden. Fattige, vi bodde i «slummen» av Kristiansands overflod. Det var selvsagt ingen slum. De visste ikke bedre. De hadde kanskje ikke en like klok mamma? Vi alle bodde jo i den samme smeltedigelen av nasjonaliteter og kulturer. Jeg får klump i halsen, for akkurat denne kronikken skulle mamma fått lese. Hun hadde blitt stolt over seg selv. Med rette.
Mamma døde for bare to og en halv måned siden.
Kan hende mamma sørget seg i hjel. Sakte, men sikkert …
Foreldre lider brutalt når de overlever sine barn. Jeg må ta sats for å skrive dette. Vi foreldre er alle like utsatte – uansett hvor vi er på kloden.
Og akkurat denne universelle sannheten er det som binder oss sammen – uansett hvem, hva og hvor. Det er her det oppstår et hav av muligheter: Å innse at vi virkelig er familie – alle sammen. Det høres så pompøst ut, vil mange si nå. Å ja? Gjør det?
De store tenkerne, de som fletter den røde tråden sammen, har snakket mye om hvor høyt intelligent og emosjonelt nivå du har nådd når du klarer å være like glad i alle – uansett hvor lite de har med deg selv å gjøre
Den dagen du og jeg klarer å se, kjenne å leve ut en genuin følelse av at andres land, ve og vel er like viktig som vår families, da har vi kommet langt i en livskunst som også skaper dyp harmoni i eget liv.
Hvorfor kommer noen dit uten å meditere flere ganger til dagen? Uten å bli lært noe som helst om det? Jeg tenker det må være ett av mange bevis på hvor kraftfull kjærligheten er. At å la kjærligheten vinne siste slaget – uansett hvor brutalt livet er, gir belønninger vi ikke en gang tenkte på da vi valgte å stå i smerten, i selvransakelse i stedet for å kaste pekefingeren rundt. Ved å ta ansvar for tillærte mønstre, rive opp røtter, utvikle oss til noe sunnere enn det vi ble påført, er vi faktisk med på å bidra til mer fred i verden.
Vil vi det nok? Skape fred i verden?
Vil vi det nok? Egoet ser ut til å vinne mange slag om dagen. Uansett hvem, hva og hvor.
Jeg tror på å lære oss selv og andre små, små grep i det daglige. Som letter byrder, som skaper balanse og derfor mindre frustrasjon, som skaper medfølelse framfor selvfølelse. Å starte dagen med en meditasjon og pusteteknikk, kan gjøre mer enn du først tenker. Det har endret hele livskvaliteten til uendelig mange mennesker, og derfor for dem de møter. Vi trenger bare en hjelpende hand, et kjærlig dytt til å komme i gang med noe vi vet er bra for oss, men stadig utsetter.
Når Prosjekt M holder foredrag og workshop, skal samtlige deltagere dra derfra med lettere skuldre
I en visshet om at de slettes ikke er alene, ung som gammel, og med et helt konkret verktøy for hva de hver dag skal gjøre for å bli påminnet om og iverksette sin egen kolossale kraft til å skape nydelige dager for seg selv og andre.
Vi skal øve oss på å utvide vår horisont. Meg, mitt og vårt er bare begrensende og til og med motstrøms hva vi egentlig ønsker oss av frihet. Selv nordmenn er vi bare for en kort stund. Vi er alle under ett, under samme sol og måne, samme inngang og utgang av livet. Vi er i nøyaktig samme flyt, faktisk.
Er det ikke litt vanskeligere å ikke dele kjærlighet med våre meningsmotstandere når dette går ordentlig opp for oss? Er ikke alt litt lettere når vi føler tilhørighet i et buldrende jag av en hverdag?
Varm klem og gode ønsker,
Nina Lian Brandt
Adm. Dir i Prosjekt M AS